Prologue
Jeg ville teste formen på en flat 10k for å endelig ta rotta på den 35 minutters forbandelsen jeg har hengende over meg. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn spådommene skulle tilsi.
Ganske kul før jeg skulle i ilden.
Start
Jeg har en tendens til å alltid for hardt den første runden. På forhånd hadde jeg også forhørte meg rundt i feltet om hvilke tider folk forventet. Samtlige kunne melde om sub-34 tanker. Jeg la meg derfor helt bakerst i feltet, og lot det gli fra meg. Jeg var sikker på at det ikke gikk så fort, så når en lag kammerat Joost skrek rundetidene til meg på de første 5 rundene tenkte jeg at dette skulle bli lett.
Midtparti
Noen av de foran meg slapp taket fra gruppen som hadde samlet seg rundt 33’, og jeg spiste metere på de. Samtidig ble langsiden lengst bort fra publikum lengre, og lengre.
Den hadde de kjipeste ingrediensene. Stillhet og motvind.
Som vanlig begynte jeg å filosofere hvorfor jeg gadd å løpe løp, og hvor vondt jeg hadde det. Alikevel gikk det overraskende fort, så på de første 5k klokket jeg inn på 17:14.